I’m at Heathrow airport – running through a vast liminal space at 5am. I’m in a bed in Oslo – hungover and fighting the impending doom of it all. I’m at a dinner party – wondering if I brought the correct wine and calculating how many calories in one square of lasagna. There’s nothing more crucial than screaming to the skies (when you have the opportunity) that you’re just one human life in a sea of lives. I don’t do this out loud, but maybe I should. I can’t be expected to keep everything inside at all times, right? The heart insults the voice sometimes. It can be told to the dying stars at sunrise, or to an imaginary friend at your bedside.
*
London is brutal in the most beautiful way – like an older brother who tickles you until you lose your breath and feel like you’re actually going to pass away from the loss of oxygen. The city floods you with all its history before it asks you to recite it back. If you can’t, it’ll kick your teeth in. If you can, it’ll kiss your cheeks and give you a head rub so painful you might lose your hair. It’s a main dish of violence served with a side of love. Like any parent, he lets his children be toughened through experience. If this is a good parenting method or not, is not for me to judge. It works in the sense that my navigational skills have become excellent. But I’ve also learned how to hear sirens thrice a day without flinching, which in itself, seems absurd when you come from a remote community where one person’s emergency is everyone’s emergency. I realise, I will never be a Londoner, but I’m not dissatisfied with this conclusion. I’m glad to have humanity scattered, and once in a while, pushed against my heart.
*
Love. It’s you! A love emerges from a crowd of travellers – your soulmate since third grade unexpectedly, at the same airport as you. You shout her name and trip over yourself. She hugs you, and her laugh thunders in your ear like an engine of mixed abundance. When she pulls away, her hair graces your cheek and leaves a sweet mix of cherry and tuberose behind. Sweet mix, yes. Sweet face on a sweet day, you think, and hope she’ll hold your hand through the terminal. She does, and you pray to God the plane doesn’t crash, or even if it does, it could be worse. You imagine the strawberries she’ll be planting in the summer. She’ll offer you a few, force them into your mouth and expect their sweetness to drip off your tongue and transform into floral compliments about her garden. You will keep it a secret. You promise.
*
Along the margins of my journal, I’ve written confessions larger than my worth as a human being. You have too. Open your notes and see what monstrosities hide in there. It might be beautiful, but it won’t be pretty. Pretty is faulty, fleeting, and illusory. It’s a word used to describe the façade of something seemingly intriguing. And nothing is truly intriguing until it creates a conflict within you. At which point, it becomes beautiful. True beauty is morally conflicting. When I saw the Colosseum of Rome for the first time, or witnessed a mosh pit, I wasn’t cooing with delight at the comfort they generated within me, but rather, I was stricken with awe, in the same way a birthing mother observes the event of her own creation. I’ve never given birth, but I’ve borne witness to births of humanity – moments that resonate throughout the collective. True beauty insults your senses. It strikes you like a slap to the face. The face one makes when witnessing a birth (literally or metaphorically) is never delighted. It’s always shocked, enlightened, worried, inspired, disgusted, euphoric, and confused. We are overcome and assaulted by it. This is not to be taken lightly. There’s nothing trivial in human creation. Therefore, raw and confused words, because of their very nature and the guts needed to write them, always retain some collective beauty. I’d rather be shocked than comforted by human hearts pushing against mine. I’d rather cry from the sweetness of a strawberry, than never to see the berries picked at all.
Marginalia #3 – Norsk
Jeg er på Heathrow lufthavn – løper gjennom et enormt liminalt rom klokken fem om morgenen. Jeg ligger i en seng i Oslo – bakfull og i kamp med katastrofetankene rundt det hele. Jeg er i et middagsselskap – lurer på om jeg tok med riktig vin og regner ut hvor mange kalorier det er i ett stykke lasagne. Det finnes ingenting mer avgjørende enn å skrike mot himmelen (når man får muligheten) at man bare er ett menneskeliv i et hav av liv. Jeg gjør ikke dette høyt, men kanskje jeg burde. Det kan vel ikke forventes at jeg skal holde alt på innsiden til enhver tid? Hjertet fornærmer stemmen noen ganger. Det kan fortelles til de døende stjernene ved soloppgang, eller til en fantasivenn ved sengekanten.
*
London er brutal på den vakreste måten – som en storebror som kiler deg til du mister pusten og føler at du faktisk kommer til å dø av oksygenmangel. Byen oversvømmer deg med hele sin historie før den ber deg gjengi den. Hvis du ikke klarer det, sparker den inn tennene dine. Hvis du klarer det, kysser den deg på kinnet og gnur deg i hodet så hardt at du kanskje mister håret. Det er vold som hovedrett, med kjærlighet som tilbehør. Som enhver forelder lar han barna sine herdes gjennom erfaring. Hvorvidt dette er en god oppdragelsesmetode eller ikke, er ikke opp til meg å bedømme. Det fungerer i den forstand at orienteringsevnen min har blitt utmerket, men jeg har også lært å høre sirener tre ganger om dagen uten å rykke til, noe som i seg selv virker absurd når man kommer fra et så avsidesliggende lokalsamfunn der ett menneskes nød er alles nød. Jeg innser at jeg aldri kommer til å bli en londoner, men jeg er ikke misfornøyd med denne konklusjonen. Jeg er glad for å ha menneskeheten spredt rundt meg, og en gang iblant, presset inn mot hjertet.
*
Kjærligheten. Det er deg! En kjærlighet trer frem fra en mengde reisende – din sjelevenn siden tredje klasse, uventet på samme flyplass som deg. Du roper navnet hennes og snubler i dine egne bein. Hun klemmer deg, og latteren hennes tordner i øret ditt som en motor av blandet affeksjon. Håret hennes stryker over kinnet ditt når hun trekker seg unna, og etterlater en søt blanding av kirsebær og tuberose. Søt blanding, ja. Søtt ansikt på en søt dag, tenker du, og håper hun vil holde deg i hånden gjennom terminalen. Det gjør hun, og du ber til Gud om at flyet ikke styrter – og selv om det gjør det, kunne det vært verre. Du forestiller deg jordbærene hun skal plante i sommer. Hun kommer til å tilby deg noen, tvinge dem inn i munnen din og forvente at sødmen skal dryppe fra tunga som blomstrende komplimenter om hagen hennes. Du skal holde den hemmelig. Du lover.
*
Langs marginene i dagboka har jeg skrevet bekjennelser større enn min verdi som menneske. Det har du også. Åpne notatene dine og se hvilke uhyrligheter som skjuler seg der. Det kan være vakkert, men det kommer ikke til å være pent. Pent er mangelfullt, flyktig og illusorisk. Det er et ord som brukes til å beskrive fasaden til noe tilsynelatende interessant. Og ingenting er virkelig interessant før det skaper en indre konflikt. Først da blir det vakkert. Ekte skjønnhet er moralsk konfliktfylt. Da jeg så Romas Colosseum for første gang, eller vitnet en moshpit, vekket de verken fryd eller velbehag – de slo meg i brystet med ærefrykt, på samme måte som en fødende mor betrakter sin egen skapelse. Jeg har aldri født, men jeg har vært vitne til menneskehetens fødsler – øyeblikk som gir gjenklang gjennom kollektivet. Sann skjønnhet fornærmer sansene. Den treffer deg som et slag i ansiktet. Ansiktsuttrykket til den som er vitne til en fødsel (bokstavelig eller metaforisk), er aldri frydefullt. Det er alltid sjokkert, opplyst, bekymret, inspirert, frastøtt, euforisk og forvirret. Vi blir overmannet og overfalt av den. Dette skal ikke tas lett på. Det finnes ingenting overfladisk ved det mennesket skaper. Derfor vil forvirrede men råe ord, nettopp på grunn av sin natur og motet som kreves for å skrive dem, alltid bevare en form for kollektiv skjønnhet. Jeg vil heller sjokkeres enn beroliges av menneskehjerter som presser mot mitt. Jeg vil heller gråte over sødmen i et jordbær enn aldri få se bærene plukket i det hele tatt.