Scent is prime and primitive. A form of time travelling.
I used to be a teenager, prime and proper, sweat-fearing,
rule-abiding, God-loving. Without a will. Belonging to
them. The most radical discovery: the butler in Dinner
For One dabbing the whisky he’s serving onto his neck.
Hot, warm, drunken, macho. Or the vanilla and tobacco-
scented hair oil in the cabinet, purchased in Egypt, 2006.
Scent is atmosphere, rather than cleanliness. Napoleon’s
love letter to his Josephine reads, ‘Home in three days,
do not bathe.’ Bodies are agents of association. Radical!
The Proust effect does not wait for the pure, it digs into
the grit like a hungry street dog. From childhood archives
emerged a red rosary, fragrant like a cathedral. Suddenly,
I was standing in the streets of Jerusalem, 13 years old,
absorbed by incense, donkeys and draperies clouding the
cobblestone passageways. With tears in my eyes and a
confession in my pocket, I was ready for the Western Wall.
How can Frankincense and Myrrh trigger such guilt in an
adult human being? How can the mixture of disinfectant
and cigarettes bring you back to your mother’s hands at
the age of six? Clothing wears people, not the other way
around. It is a tender instinct – almost romantic – sniffing
an unfamiliar shirt and recognising its owner. We do this
without wrinkling the nose, with an understanding that
scent is primitive. It is not clean, but it is sublime.
Duft og Proust Effekten
A. Evensen
Duft er en primitiv urkraft. En måte å reise tilbake i tid. Jeg
var en gang en tenåring, et primitivt høydepunkt, svettfryktig,
lovlydig, gudelskende. Uten vilje. Viljen tilhørte dem. Den
radikale oppdagelsen: når hovmesteren i Grevinnen og Hovmesteren
duppet whiskyen han serverte på halsen. Heit, varm, full, macho.
Eller håroljen i skapet med lukt av vanilje og tobakk, kjøpt i
Egypt, 2006. Duft er atmosfære før renslighet. I Napoleons
kjærlighetsbrev til hans Josefine står det, ‘Tilbake om tre dager,
ikke bad.’ Kropper er bærere av assosiasjoner. Radikalt! Proust-
effekten venter ikke på det rene, men graver ned i grusen som
en sulten gatehund. Fra barndomsarkivet dukket det opp en rød
rosenkrans, luktsterk som en katedral. Plutselig står jeg i
Jerusalems gater, 13 år gammel, omringet av røkelse, esler og
draperi som skygger brosteinspassasjene. Med tårer i øynene
og en innrømmelse i lomma var jeg klar for Klagemuren.
Hvordan kan frankincense og myrra utløse en slik skyldfølelse
i et voksent menneske? Hvordan kan en blanding av Antibac og
sigaretter ta deg tilbake til dine mors hender da du var seks?
Klær bruker folk, ikke motsatt. Det er et ømt instinkt – nesten
romantisk – å lukte et fremmed klesplagg og gjenkjenne hvem
det tilhører. Vi gjør dette så lett uten å rynke på nesa, med en
forståelse av at duft er primitivt. Det er ikke rent, men det er sublimt.